fredag, juli 13, 2007

Kreftsvulst

Kreftsvulsten, sivilisasjonen gjør oss ikke bare fysisk syke, men den ødelegger oss også mentalt, ødelegger ilden innvendig, det som gjør oss til mennesker.

For ti tusen år siden (pluss/minus noen år) bestemte en idiot eller en gruppe av idioter seg for å gå til krig mot planeten. Denne totalt uakseptable tilstanden har fortsatt til dags dato, til dagens grimme virkelighet.

Vi mennesker var jegere og nomader for ti tusen år siden. Vi flyttet leiren og bostedet vårt ofte, og søkte nye jaktmarker. Det var en nødvendighet for å overleve, men det ga oss også sann variasjon og krydder i tilværelsen. Folk ble oppmuntret til å Reise. Variasjon var selve tilværelsen den gang. Da… skjedde det noe, kanskje over natten, eller over et visst tidsrom. Hvem kan si for sikkert? Det permanente(?) resultatet var at vi ble fastboende, at vi ble sittende fast i sumpen på et sted.

Det var omtrent fem millioner mennesker den gang. Det er for mye. Det fantes ikke nok bytte for menneskedyret lenger. «Løsningen» på det virket fornuftig der og da, når de ikke kunne skue, som vi kan i dag de forferdelige konsekvensene.

Jeg vet ikke hvor den første byen var. Ingen vet det. En av de aller første, en av kandidatene til å være den første er helt klart Çatal Hüyük på Konya-slettene i det som nå er Tyrkia. Den ble dannet flere tusen år før samfunnene ved Eufrat og Tigris i Mesopotamia. Den var i sannhet sivilisasjonens vugge.

Det er uviktig. Det viktige er resultatet, det vi fortsatt sliter med i dag.

Det har vært en del arkeologiske utgravninger i og omkring Çatal Hüyük. Det viktigste med dem er den utviklingen vi ser i gravene der. I arkeologi er graver veldig viktig når det gjelder å komme fram til hvordan folk levde. I de eldste gravene finnes det ingen avgjørende forskjeller på hvordan de forskjellige døde er begravd. Men etter fem hundre år eller så kan man se en betydelig endring. Noen få mennesker er begravd med tydelige tegn på at de var mer innflytelsesrike når de levde. Flere våpen, finere klær, flere kvinner osv. Man ser en markant forskjell mellom høvdinger og andre stammemedlemmer.


Sykdommen startet med noen få, spredte bygder. Vi mistet Friheten. Vi mistet vår forstand, og våre sjeler, det som betyr aller mest for oss. Ikke med bruken av det første gjerdet, men med den første veggen. Det finnes mennesker i dag som hevder at jordbruket er i stand til å fø mer mennesker med mindre bruk av energi. Flere og flere sier seg heldigvis uenig med dem. Hva som blir stadig tydeligere er at mens de fleste i dag trenger minst seks timers arbeid gjennomsnittlig for å overleve så trenger ikke et gitt medlem av et jeger/samler samfunn mer enn to. «Rene» jordbrukssamfunn trenger noe i mellom det. Dermed blir enda en løgn av sivilisasjonen avslørt.

Men til tross for dette så er det de, de mange tjenere av sivilisasjonen som mener at dette har fordeler, at løgnen ikke spiller noen rolle, men jeg som ethvert fornuftig menneske bør gjøre avviser slik en tåpelig holdning. Vi må se på Helheten, noe man aldri gjør i dag. Og vi kan ikke se på livet gjennom det tjuende århundrets snevre perspektiv. Jeg nekter å gjøre det. Jordbruket låste oss fast, gjorde oss i stand til å bo fast på ett sted. Og når vi ble i stand til det bygget vi byer. Og for å forbli i stand til å bo fast på ett sted måtte vi utvide jordbruket. Og for å bli i stand til å utvide jordbruket måtte vi utvide byene…

Vi ble avhengig av våre omgivelser i stedet for å være en integrert del av dem. Yrker, spesialisering vokste fram, og som et resultat av det, hierarkiet. Fra toppen, guder, prester, aristokrater, funksjonærer, arbeidere, treller og slaver. Folk begynte å slave under gudenes pisk. De bønnfalt dem om mer regn, mindre regn, mer grøde osv. De bønnfalt om alt mulig. Og de begynte å frykte den sjenerøse og nådeløse naturen. Og den ble mer og mer fjern i våre øyne, ettersom århundrene gikk. Prestene tolket i stigende grad gudenes vilje.


«I begynnelsen skapte frykten gudene»

(Mosebok 6:6.6)


I denne første tiden av Byens eksistens hadde innbyggerne der klare «strategiske fordeler» ovenfor jegerne og samlerne i de omliggende områdene, og når det dreiet seg om overlevelse, og ikke minst når det gjaldt forplantning, befolkningsøkning. Flere barn ble født og vokste opp. Mer og mer verktøy ble konstruert. Byene vokste seg stadig større og mektigere.

Til den vokste seg for stor. Og alt kornet, all maten de nære åkrene kunne gi ikke var nok. Familier og grupper begynte å forlate byen. De uten stor formue, de laveste på rangstigen reiste. Eller en høytstående tjenestemann ble sendt ut for å rydde nytt land. Çatal Hüyüks innflytelse spredte seg utover Jorden. Den første byen eller byene har muligens skapt ti kopier av seg selv i løpet av denne første, kritiske fasen. Eller bare to eller tre. Uansett, det var mer enn tilstrekkelig. Den opprinnelige hersket over utvekstene. En stund, men ikke lenge, før rivaliseringen startet for alvor. Krangler om land, innflytelse, om Makt… De forvokste stammene startet sine første, ødeleggende kriger. Bedre våpen ble konstruert. Den konstellasjonen som besatte våpen i stand til å drepe flest fiender på den mest effektive måten vant krigen, og dens innflytelse vokste. Over land og mennesker. Taperne, hvis de overlevde ble gjort til slaver eller de flyktet langt av gårde og bygget sine egne byer, sine egne kongedømmer, veldig oppsatt på at de en gang i fremtiden skulle bli større, dødeligere og mektigere enn sine fiender. Nytt land ble ryddet, og enda mindre uberørt land gjenstod.

Jakten på nytt land har fortsatt til denne dag, da det knapt finnes mer land å rydde.

En kreftsvulst vil alltid forsøke å gjenskape seg selv. Det representerer et system forskjellig fra den naturlige organismen, og vil alltid prøve å underminere den. Men den er ikke noen livsform i egentlig forstand. Den konkurrerer ikke med andre arter om å overleve i et gitt miljø. I stedet reduserer den og tilslutt ødelegger sitt naturlige miljø, det den trenger for å overleve. Når den har etablert seg i et gitt miljø sprer den seg som en ildebrann og ødelegger alt i sin vei. Men denne sammenligningen halter fordi en brann kan bli sett på som naturens måte å rydde nytt land, for å rydde plass til nytt liv. Kreft etterlater bare ufruktbar aske. Den bryter ned, ødelegger vertsorganismen, og ved denne handlingen også sin egen sjanse for overlevelse. Den vet sannsynligvis ikke hvorfor. Det bare skjer. Og den utånder i en nedslående, uforstående dødsjamring. Grunnen til at den oppfører seg som den gjør, som slik en komplett og total idiot ligger skjult i dens fjerne og glemte fortid. Den kan ikke stanse sin katastrofale reise mot undergangen. Den aner ikke hvordan.


Vi kan alle se det, så veldig lett. Lettest fra luften. Kreftsvulstene kveler landskapet, lik en grå, giftig masse. Mellom hver svulst kan vi enkelt nok se trådene som knytter dem sammen. Tråder av steinørkenen som strekker seg i hver eneste mulige retning, og de bevegelige kistene på fire hjul som transporterer korrumpert materiale mellom de sultne pesthullene.

Kall våre samfunn maurtuer. Det er dessverre en ganske treffende beskrivelse. Vi adlyder kommandoer fra en rekke sentraler. Vi adlyder ivrig og med en slags forvrengt oppfinnsomhet. Sentralenes formål er vårt eget. Og det formålet er en total og gjennomgående sinnssykdom. Vi vet det, innvendig, og vi vet det veldig godt, men vi gjør ingenting for å stoppe det. Ingenting som teller mye eller er målrettet i noen betydning av ordet. Det er slevsagt intet galt med ekte maurtuer eller med ekte maur heller… men vi er ikke maur. Hvis det sitter en falsk, sentral ledermaur, en eller flere et sted, som skjuler seg i full åpenhet, så er den personen åpenbart sprø som et brød, fullstendig bortreist, sinnssyk. Og vi følger dens ordrer, inntil døden og ødeleggelsen, alle våre dager.

Ja, det stemmer folkens, vi har sannelig lagt det vel til rette for oss selv.

Det er på høy tid, nå, at vi begynner å oppføre oss som den sofistikerte, intelligente arten vi hevder vi er. Vi vet hva vi ikke er. Vi er ikke sauer som uten en eneste uavhengig tanke lar oss bli drevet utfor kanten på et stup. I midnattsildens hete vi vet hva vi er. Vi er, ganske enkelt mennesker. Og det er på høy tid at vi på ny begynner å oppføre som mennesker. Hvis ikke vil det meget snart ikke gjenstå noe annet enn en maurtue. En maurtue…

Eller en kreftsvulst.

4 kommentarer:

  1. Meget flott skrevet, selv om du vet jeg ikke er hundre prosent enig, så betyr ikke det at ikke grunnlaget for din verdensanskuelse er 100% riktig.

    For vi har i sannhet stelt det til for oss selv.

    Jeg er imidlertid ikke sikker på at vi som gjennomsnitt er en sofistikert og intelligent art. Desverre.

    SvarSlett
  2. Det er vel nettopp mitt poeng. Vi hevder å være en sofistikert og intelligent art, men vi er det åpenbart ikke.

    For å ta en liten filosofisk tvist, så var jeg ekstremt inspirert når jeg skrev dette for ti år siden. Det føltes veldig riktig da og føles enda mer riktig nå.

    SvarSlett
  3. Amos undervurderer sauen; den ville aldri løpe viljeløst utfor stupet.
    Det er bare mennesker som gjør det :D

    SvarSlett